Improvisering i Nordmarka

13.05.2016 - 15.05.2016

Improvisering i Nordmarka

Huttetu... Skulle ikke tro det var så kaldt nå? Det er jo bare et par uker siden den herlige varme østmarkaturen.

Jeg ligger å halvsover i den alt for kalde 3sesongs soveposen på sydsiden av et stort, vindutsatt skogsvann. Jeg har ikke fått ordentlig med søvn siden natten til igår. Men på tross av min vanlige tilstand uten søvn, er jeg i overraskende godt humør.

Jeg kommer meg litt mer til fatningen og begynne å huske hva jeg driver med og hvor jeg er.
Ah... Nordmarka, med Tobias!

Tobias er den perfekte turkamerat! Vi har fått utallige turminner og flotte opplevelser sammen. Tobias er den entusiastiske personen som konstant har godt humør! I tillegg er han en av de få jeg kjenner med den samme brennende friluftslivinteressen som meg, og som gidder å bli med på mine merkelige stivalg og krongling offroad med tung sekk på ryggen.

Gårsdagens plan var egentlig å ta toget og gå inn til noen flotte, små og svært fiskerike myrtjern. Desverre ble denne planen skrota etter et litt vel langt matbutikkbesøk. Vi rakk ikke toget og måtte skaffe oss en ny plan på sparket. Valget falt på dette store skogsvannet.

Jeg snur meg rundt og ser at Tobias har våknet til liv i hengekøya si.

Jeg kjenner det rumler i magen og løper rett bort til stormkjøkkenet mens Tobias ivrig rasker med seg fiskestanga og prøver lykken med mark og dupp.

Snart er maten ferdig. Frokosten skal bestå av blåbær-havregrøt og kakao. "Jeg lar duppen ligge ute under frokosten jeg" sier Tobias som ikke har fått slokket fisketrangen enda.

Vi sitter bare ett par meter unna duppen hele frokosten og følger med. Jeg sitter og prøver å svelge den daglige mårragrettenheten og resten av grøten da jeg hører et stille, men intenst "yes" nede fra vannkanten. Med et enormt glis, sveiver Tobias inn en flott ørret på rundt 300 gram. Litt misunnelig, men full av nytt håp, kaster jeg ut en mark. Like etter hang det en liten krabat i snøret mitt og. Den var desverre betydelig mindre. "Tja... Har vel nådd 50 grams-grensa nå", ler jeg for meg selv.

Tobias er storfornøyd med fangsten!

Et par kast senere pakker vi sammen og trasker innover mot ei turistforeningshytte vi nylig planla å overnatte i.

Er det noe der?

Vi får ikke gått stort langt før vi ankommer en stor, åpen lysning. Vi begynner å merke at det å starte en lang gåtur med rask ferdsel i bratt terreng tar ganske heftig på og finner ut at vi bør ta en "fotorast" i lyngen og se om det dukker opp noe vilt.

Etter å ha sittet muse stille en god stund, bestemmer vi oss for å ta bena fatt og komme oss opp til målet vårt, hytta.

Naiv og for pratsom til å huske å sjekke kartet, klarer jeg å gå oss vill! Jeg tar med Tobias på en klatretur over stokk og stein han sent vil glemme. Nå er jeg glad for at du er Tobias og ingen andre, tenker jeg, for dette er det få som ville tatt med et slikt smil!

"Der er det!" sier Tobias lykkelig. Utkjørte når vi det vi hele tiden har trodd at er turens mål. Vi nærmest velter oss ned i gresset utenfor hytta. Det er bare en ting vi ikke har tenkt på... Det er kanskje litt usannsynlig at vi får drop-in plass på en så urban DNT-hytte!

Litt skuffede, men med allikevel med overraskende godt pågangsmot, langer vi ut mot vårt nye mål, en myrputt på størrelse med et litt stort badebasseng.
De siste kilometerne blir tilbakelagt på uvanlig kort tid!

Her har det vært orrfugl!

Sultne, men fornøyde med innsatsen, rigger vi oss middag. Dagens rett er oppkuttede steinbitfileter i sursøt saus. Dette er virkelig ikke noe man har med seg på skikkelige langturer, men på denne turen unner vi os litt luksus! Maten glir rett ned og blir straks etterfulgt av desserten; deilig dronningsjokolade!

Maten forsvinner fort på tur!

Lukus!

Deretter startes en langvarig fiskeøkt. Vi har slengt og slengt på påde flue og mark en god stund uten hell, da min faste gjest, hegren dukker opp. Den flyr over oss på en måte som ville gitt fenomenale bilder om vi ikke hadde glemt kameraene i leiren. "Jeg kunne fått det Dèt bildet" sier Tobias fortvilet.

Kvelden rundes av med ivrig fotografering av en litt vel kjapp Rugde.

Tobias klarte det!

Jeg søndagen startes sent. Vi ligger og grynter frem til rundt halv elleve! Vel, i hvert fall jeg. Tobias påstår at han har prøvd å vekke meg lenge og forteller at han sto opp i firetida fordi han hørte tiur. Han har ikke noe å bevise med, tenker jeg ondt. (Som om jeg hadde hatt det...)

Etter frokost er det på tide å prøve fiskelykken og dagens utstyrs valg faller som vanlig på fluestanga. Den viktigste grunnen til at jeg ofte fisker med flue er at det er gøy å fiske med hjemmelaget utstyr, nemlig selvbundede fluer.

Jeg er i full gang med å konse på kastene, da Tobias bestemmer seg for å leke skjult kamera. En lett lek å holde med observante Gaute Boysen von Krogh i linsa...

"Gautefjeset"

"Gautefjeset xtreme"

Det tar lang tid før jeg merker Tobias smugfilming. Han står bare en 10 meter foran meg og ler høyt. Til og med jeg blir overraska over ikke å ha merka det!

Snart setter vi kursen hjemover. Vi prater høyt og legger mange kilometer bak oss på kort tid. Her og der knipser vi bilder av mye forskjellig langs veien og stien.

Det er flere som koser seg i sola her!

Skævvgubbe på tur

Vi ankommer til slutt Maridalen. Det er herfra vi skal ta bussen hjem. Men vi ser at det er lenge til bussen går, så vi bestemmer oss for å øve litt på fuglefotografering. Dalen er full av store gjorder og gode mugliheter for fine bilder.

Tobias i action!

Vi er ganske ferske i fuglefoto, og holder på en stund uten å få noe særlig å skryte av. Det er faktisk kjempevanskelig å ta gode bilder av fugl i lufta.

Men plutselig hører jeg et gledeshyl til høyre for meg! "Ja! Endelig!" Sier Tobias intenst og stirrer ned i kameraskjermen med et bredt glis. "Få se!" Svarer jeg ivrig og halvløper bort til ham. misunnelsen slår til...