Slaraffenlivet ved Østmarkas pærler!

Alenetur 04.05.2016 - 07.05.2016




Nå var det virkelig på tide får meg og komme meg ut hvor jeg virkelig lever!
Jeg godt lei av stress og plikter, og trenger en skikkelig dose frisk luft!

Det var dette som fylte huet mitt, der jeg gikk fullastet og plagsom gjennom midtgangen i den ukjente grønne bussen. "Hvor mye koster det?" spør jeg sjåføren og får et raskt blikk og et enda raskere svar. "Tjue kroner" smetter ut av ham, og jeg betaler. deretter, stønnende og bannende presser jeg meg bakover i bussen og får et par sinte blikk min veg, jeg antar ihvertfall det så mye i veien som jeg er med denne enorme sekken. Heldigvis varer ikke denne bussturen evig!

Lykkerusen bruser igjennom kroppen! Endelig! Allerede over den første knausen føler jeg den følelsen som bare Østmarka kan gi. Overlykkelig traskes det innover den hvitkledde skogbunnen.

Jeg vandrer en stund til før jeg hører noe rasle i det tørre gresset ved siden av meg.  Etter få sekunder var kameraet nappet ut av veska si og lå klar til bruk i hånda mi. Refleksene er på plass! jeg sneik meg innpå og knipsa flere fine bilder av skogens dørvakt, mister firfisle.

Senere på veien mot "mitt andre hjem" starter noe som nesten føles som å nesten gå i ett med skogen. I denne tilstanden skal jeg være resten av turen. Rolig, avslappet og seig. De neste dagene vil kun bestå av visse oppgaver. Spise, jakte (med kamera og fluestang), gå og oppleve!

Blåmerka i Østmarka er ikke alltid så "stiete".

Hestehov kan å skille seg ut!

Vannløpere er det tett av.

Kvelden nærmer seg.

Ett av Østmarkas utallige vann

Furuskog - lyst og åpent

Fiskeplasser er det nok av her.

Østmarkas vann er verdens beste drikkevann!

Snart framme!

Tssjjjjjjjjo... Jeg våkner brått! Tssjjjo, klukkeklukk.... det er orrfugl! Jeg snur meg forsiktig rundt i posen og venter... Dette stedet skuffer aldri tenker jeg med et glis. Her er det orrleik hvert år! Fuglen feier igjen, men denne gangen lenger unna. Jeg ligger å lytter en god stund til før jeg kryper nedi der det er varmt og sovner igjen. Ble ikke noen orrbilder idag.


Orrleika er en stor begivenhet! Orrhanene møtes på åpne plasser og slåss om å få parre seg med orrhønene. Dette kan gi flotte naturopplevelser og eksemplariske bilder.


Her ute er det to netter per døgn. Man legger seg når det mørkner, står opp til leiken cirka klokka tre eller fire og legger seg sånn i seks-sju tida igjen. Den faktiske "stå opp-tida" er ofte ikke før rundt 09:00.

Jeg drar på meg fillene og kjenner at de fortsatt lukter av bål. Det er først nå jeg virkelig husker på hvor jeg er og hvor heldig jeg er som får være akkurat her. Gode minner fra bare noen timer tilbake om et herlig bål med en enorm rykkende fiskepakke oppå. middagen igår var luksus! Opphøgd fisk og grønsaker bakt på bål.

Utsikta er heller ikke så verst! Jeg har lata meg lenge i posen og sola har fått kommet seg ordentlig opp. Den bader det fantastiske myrlandskapet i morgenlys. Tenk på alle de som sitter i et mørkt rom og gamer nå a! Jeg blir stående å stirre utover en lang stund.

Tenk på de som sitter å gamer nå a!

Før frokosten rigges må det hentes vann. Det gjøres som vanlig i grom-sebekken min midt ute på myra. Vannet er kanskje grumsete, men jeg har drukket fra denne bekken utallige ganger før, og aldri blitt syk.

frokosten, som består av hjemmesnekra havregrøt og te inntas med entusiasme!

Frokosten.

Så var det på tide å starte dagens oppdagelsesferd. Jeg pakka sekken med det nødvendige, hang kart og kamera rundt halsen og la avsted. Godt inne i gammelskogen så jeg mitt første bildemotiv, et misfostra grantre. Jaja, tenkte jeg. Livet er vel for noen hardt her inne i slik tett granskævv.

Dette treet har virkelig hatt noe å dukke unna!

Det var ikke stort lettere for meg heller. Utenfor vei og sti, med sekk og en alt for lang fiskestang var fremkomsten litt kronglete. Men jeg tok det med et smil! "Er bare litt skog" sier jeg tilfreds til meg selv og går videre.
Snart skimter jeg et vann nedafor skrenten. Jeg tar kjappeste vei ned og legger meg i lyngen. jeg kom ikke hit for å fiske, selv om vannet er et svært godt fiskevann. Dette er bare nok et vakkert landemerke på veien.

Østmarka er vakkert!

Jeg krongler meg videre til neste vann. Et adskilt, vakkert lite vann med en innløpsbekk, så trollsk at jeg nesten blir litt skremt!

Her bor det troll!

Jeg slenger i meg et par polarbrød med ridderost før jeg prøver lykken. Jeg har kun med fluestanga på denne turen, så jeg er litt avhenget av en myr eller liknende for bakslengen. Her er det desverre kun ett sted hvor dette finnes. Heldigvis er det rett under føtta mine!

Nei! Den glapp!

Nei! Den glapp. Jaja, da er de ihvertfall der ute. Når jeg har pakka sekken og sjekka kartet, busher jeg meg videre innover.

Etter en god stunds gange får jeg øye på noe rart. Det ser ut som en gammel slede. "Oi... han som kjørte den der havna på legevakta" er det første jeg rekker å tenke.

Men jeg får ikke akkurat studeringstid, nei. For nå var det noe annet som vekket oppmerksomheten min... Lyden av en hakkespett på nært hold, rett bak meg faktisk! Jeg snur meg som et olja lyn, drar igjen opp kameraet og zoomer inn på fuglen. Det blir flere flotte Bilder!

Denne typen hakkespett har en gul flekk på hodet.

Legg merke til at foten kun har tre tær, derav tretåspett.

Til min stor begeistring oppdager jeg at dette er en fugl jeg aldri har sett før! Dette er nemlig en Tretåspett. En skjelden fugl her!

Men det er ikke uten grunn at slike fugler er her. Jeg befinner meg nemlig i skikkelig gammelskog. Her er det nok av gamle, døde trær for hakkespetter å hakke i. Desverre er det ikke slik overalt! Vi hugger ned områder med gammelskog hele tiden. Utrolig mange arter påvirkes av dette. Gammelskogen er utrolig viktig! En av symbiosene kan forklares slik:
Gammelskog fører til store, døde trær, som fører til flere hakkespetter, hakkespetter lager hull, andre dyr, som for eksempel kvinender og skogsduer hekker i. I tillegg er et stort antall sopparter avhenget av slike døde trærTenk hvor mange arter man kan spare på en gang, bare ved å spare gammelskog! 

Det blir sagt at vi trenger mer skog, men skog har vi ganske mye av. Det er gammelskog vi trenger!

Dette bildet viser en type gammelskog og er tatt rett ved hakkespetten.

Men ungskogen har ikke bare negative sider den heller! Uten den ville for blant annet hjortedyrene, som Elg, Hjort og rådyr være svert mye mer skjeldne. Den enkle grunnen er at hogstflater åpner skogen og slipper lys og varme til. Næringsrike planter som Bringebær, Rogn og Geitrams vokser opp og gir dyra et matfat de bare kan drømme om i gammelskogen.

Et annet triks for å nå et godt biologisk mangfold er å ha bever. Fordi beveren bygger demninger, demninger fører til dammer og dammene setter trær under vann. Forskjellige arter takler dette forskjellig. Løvtrær som Bjørk, Osp, selje, Rogn osv. vil overleve mens bartrær som Gran og Furu dør. Det at Gran og Furu dør skaper den symbiosen jeg skrev om over. Men beveren har flere hjelpemidler på lur. For beveren er grådig og hugger mer enn den orker å spise. Dette gir dårlige klatrere som for eksempel hare og elg en unik mulighet til å spise ferskt løv rett fra treet, i sin hodehøyde, så deres bestandene vokser også!

Dette stedet har desverre beveren flytta fra. Men nå var det noe annet som dro i meg. Jeg ville opp og se utsikt! Jeg la avsted mot en slitsom klatretur opp til et av de beste utsiktspunktene jeg vet om. 

trærne former nesten en portal.

Det ser ikke sånn ut, men det er bratt!

Klatreturen var virkelig verdt det! Turens høydepunkt (haha) er nådd og utsikten er fenomenal!

Etter en pause med litt nøttegomling og kartstudering bestemmer jeg meg for at turen videre skal foregå utenom stiene i et par kilometer. Jeg slenger på meg sekken og begynner å smyge innover i ingenmannsland. Jeg smyger som vanlig, veldig sakte, Men med høy puls. Nå er målet å se vilt på nært hold!

Skogen her består av store. gamle trær over en vakker, smaragdgrønn skogbunn. Dette er livet! selv uten å ha sett tegn til større dyr kan jeg føle at de står og stirrer på meg. Her er det herlig vilt!
De store mellomrommene mellom trærne og den myke mosen gjør fremkomsten lett og lydløs.

Et par kilometer senere gjør jeg en dårlig avgjørelse. Jeg vil komme meg ned fra åsen og til den blåmerka stien. Jeg velger raskeste veien og lykken over den lette fremkommeligheten skulle ikke vare stort lengre! Jeg skulle nemlig få litt av en klatreopplevelse!

Jeg puster dypt og setter utfor. Løse steiner og store sprekker vekker oppmerksomheten min. Litt engstelig må jeg si jeg er nå! Men jeg kommer meg til slutt ned. Jeg står midt i bunnen av en dal nå. En ufremkommelig, bratt, smal og steinete dal. Her er jeg garantert ikke alene! Det er sikkert og visst! Allikevel gidder jeg ikke å styre med kameraet. Det er mørkt, og ikke så trivelig her. Det som er viktig nå er å komme seg til den blåmerka stien.

Senere, flere kilometer unna dalen kommer jeg til et vann. Føler det er på tide med litt mat og fisking. Jeg Går opp på et lite berg, slenger sekken i lyngen og puster ut. "Ah, passer bra med en pause nå ja" sier jeg til meg selv og drar opp polarbrødene. Jeg sitter en liten stund og funderer over smått og stort før jeg pakker sammen maten og begynner å rigge fluestanga. Jeg tar til å stirre ut i lufta for å finne ut hvilke insekter som er ute og flyr, da jeg plutselig får øye på  noe mye mer spennende en ei lita flue. Hønsehauken velter seg rundt med vinden rett over huet på meg! Desverre får jeg ikke noe bilde denne gangen da alle musklene i kroppen min stivnet i et med synet. Dette er en ting som skjer meg alt for ofte. Ergelig!

Jeg ferdigstiller stanga og rusler ned til myr som danner vannkanten. Jeg kaster et par kast før jeg finner ut at fiskinga må filmes! Opp på berget igjen og tilbake til myra igjen, men denne gangen med kamera og stativ.

Omtrent tre kast blir gjort før jeg brått blir avbrutt. En enorm fugl er på vei mot meg i full fart. Den har vel antakelig ikke sett meg enda. Jeg fryser til is og føler fuglen med øynene. Dyret svinger brått rett over huet på meg og setter kursen mot den andre siden av det lille tjernet. Jeg gjør klar kameraet i full hast, og forlenger stativet til min hodehøyde. Telelinsa strekkes ut til det lengste og jeg begynner å ta bilder og film.

Dette er en Gråhegre! En fantastisk fugl! Stor, majestetisk og pen.

Turen hjem herfra går ganske direkte til leiren. Jeg går i cirka en time før jeg ser noe som får en følelse jeg ikke har følt før på denne turen. Sinne! Midt her inne i paradis har noen nemlig kasta fra seg søppel! Bøtter, baljer og jernskrammel er bare noe av det jeg ser ligge i mosen her.

Dette ødelegger virkelig mye av villmarksfølelsen og gleden av å være i naturen! Jeg rister på hodet og stusser over at noen har gjort dette her. Jeg er jo langt til skogs. Deretter pakker jeg vekk sinnet, tar bena fatt og legger dagens siste hundre meter bak meg.

Idag har jeg gått både langt og bratt, mye utenom stier. God og sliten fisker jeg fram dagens hoved rett, nemlig hjemmelaga tørka veggisgryte fra matposen. Sulten og tilfreds koker jeg vann på stormkjøkkenet og hiver tørre råvarene oppi. Nå er jeg i mitt ess! Pulsen synker i ett med at maten blir ferdig.

God og mett setter jeg igang vannkjelen for å lage te. Jeg slurper i meg den hælige vesken som nesten er blitt sirup av alt sukkeret jeg har tilsatt. Det er godt å kunne unne seg slik kos og vite at det ikke ødelegger helsa! Jeg har brent såpass mange kalorier idag at dette er bare sunt, spesielt for sjela!

Kveldens siste begivenhet er noe jeg tror er er en Trepiplerke. Skriv gjerne i kommentarfeltene hvis dette er feil.(:



Knips...

Knips...

Og knips.

Når døgnets to netter og litt til er fullført, våkner jeg til liv i posen. Jeg strekker meg og bruker god tid på våkningsprosessen og frokost før jeg legger ut på dagens vandring.

Utsikten fra en ryggposisjon i posen.

Klokka har blitt endel når jeg ankommer dagens første post, et vakkert, litt større vann med mål om å ta det helt med ro! Fluefiske og avslapning blir praktisert her godt utover dagen.

Livet her ute er herlig, opplevelsene kommer til deg! Alt kan skje her. Små hendelser som å se en sommerfugl sette seg på jakka di, skaper gode minner som man husker lenge. Her lades batteriene 200 prosent!

Etter at jeg har vert lat i sola en stund bestemmer jeg meg for å gå videre. Jeg fisker meg bortover langs vannkanten. Et kast her og et kast der. Det er ikke akkurat vakefest, men det er jo alltids verdt å prøve. Snart begynner jeg meg å nærme meg vannets ende. 

Jeg skvetter til! Noe raslet  i det tørre gresset. Jeg snur meg rundt og får øye på en svær orm! En svart skapning åler seg bort over mot vannet. Huggorm, tenker jeg umiddelbart. Jeg vet at det finnes svart Huggorm og har sett en selv før. Huggorm har blitt vanlig kost for meg, så den naturlige slangeangsten har jeg lite av. Jeg har også blitt bitt minst to ganger før og det har gått bra alle gangene, så jeg har vel blitt litt dumdristig. Jeg smyger meg innpå.

Heldigvis er dette en helt harmløs art! Dette er nemlig en Buorm. Denne slangen kan bite men er ikke giftig. Heldig for meg!

Her ser du buormen med sine karakteristiske lyse nakkeflekker.

Men det skumle tar ikke slutt helt enda.

Jeg snur meg rundt og tar til å speide etter vak ute på den rolige vannflaten. Fortsatt dødt. Men det var noe annet i øyekroken. En Canadagås lå stille som is ute på  en kvadratmeters øy. Jeg zoomet inn for å ta et par bilder. Den der er død, tenker jeg. Den rikker jo ikke på en vingekant. Jeg får forsterket denne påstanden da jeg ser løse fjær overalt på den lille øya. 

"Jaha, nå får jeg snakket litt om naturens gang også i bloggen min" sier jeg stille til meg selv og hopper ut på en av de andre myrklattene. For det er ikke mer til land enn som så i denne lille øygruppen. Nå ser jeg fuglen på virkelig nært hold og fra en annen vinkel. Cirka 5 meter står jeg fra fuglen og knipser bilder, ivei som om ingenting har skjedd. Først etter flere minutters studering av gåsa pluss et par fluekast legger jeg merke til noe rart. Fuglen stirrer meg fortsatt i øynene! Men jeg står jo og titter fra en helt annen vinkel. Det kan bare bety èn ting. Fuglen har snudd hodet, og lever!

Sett fra land.

Fuglen er "garantert" død.

Da jeg tok dette bildet, hadde jeg ikke lagt merke til at fuglen hadde løfta hodet!

Her er fuglen sett fra en helt annen vinkel, nemlig torv-øya. Først nå skjønner jeg at gåsa lever!

Da dette går opp for meg forstår jeg at jeg har plagd dyret nok ved å stå så nærme, så lenge. Jeg pakker sammen kameraet og fortsetter turen min.

Det siste bildet som blir tatt ved denne innsjøen viser et par kvinender. En art jeg har snakket om tidligere i dette innlegget.

Dette er endene jeg snakket om i forbindelse med bevaring av gammelskog.

Så, allerede etter rundt èn kilometer dukket neste overraskelse opp i myra. Et tydelig bevis på at gråbein har valgt samme rute som meg. Det må jo være stikvalitets-garanti!

Denne dritten er enorm!

Legg merke til bein og hårrestene.

Må si det er litt spennende å få se noe slikt! Ulven liker jo å gå der hvor det er åpent og lett framkommelighet, så det passer vel ganske bra at dritten ligger midt i myra her.

Neste tjern på denne turen er både villt og vakkert! Dypt inne i tettskogen kan man vel kalle det et villmarksvann. Allikevel er det satt opp to camper her, og jeg føler meg bortskjemt ved tanken på at jeg er helt aleine i leiren min oppe ved myra.

Jeg slenger litt på flua uten hell. Døsig og fjern setter jeg meg i sola og skuer utover. Det er varmt nå, veldig varmt tatt i betraktning av at det snødde for et par dager siden. Er vel godt over 20-graders grensa nå antar jeg. Plutselig ser jeg noe jeg har venta på lenge. En marignata døgnflue! Det er klekking! Raskt etter begynner fisken og vise interesse og aktiviteten over vannflata setter igang.

Ekstatisk begynner jeg kastinga igjen. Desverre hadde jeg ikke med meg hellet denne gangen heller.

Ja! Her er det liv! Jeg har nå kommet meg til neste vann og marignataen ser ut til å klekke vel så hissig her. Vakefesten er godt igang, og det er jeg å!

Pang! Der satt den! Jeg føler meg tohundre kilo lettere der jeg drar den ville lille krabaten opp på land. Da blir det middag i kveld og! Kort etter er Ørret nummer to landet! Dette var godt, for nå har jeg fiska lenge! 

Veien hjem er kronglete og vill. Jeg nærmest vasser meg igjennom myrene på vei hjem. Det lønner seg å gå utenom stier og veier, du ser så mye mer! Idylliske bekker og vakre fossefall lyste opp kvelden med liv! 

Lykkelig og fornøyd ankommer jeg leiren min. Nok en fantastisk tur gjennomført!

Resten av middagen bruke til blant annet å steke fisk. Dette er vel den desidert beste middagen jeg har hatt på denne turen! Desverre er denne også den siste. 

Luksusmat!

Natta smyger seg innpå.

Men jeg er ikke trist! Fordi for meg funker flere døgn alene i naturen, som en veldig lang natt. Bare full av opplevelser. Det er akkurat som om jeg går inn i en slags dvale, eller meditasjon idet jeg forlater sivilisasjonen. Nei, jeg er ikke trist, for nå er klarere til å ta fatt på hverdagen enn noen gang!

Jeg avslutter denne turen med et herlig friskt bad i tjernet ved parkeringsplassen sammen med Herr Stokkand.

Takk, Østmarka for nok en haug fantastiske minner og opplevelser! Du skuffer aldri!