Femundsmarka på langs!
Alenetur 28.06.2016 - 06.07.2016
Vi har busha i flere timer og jeg tror vi begge er ganske utkjørte når vi ankommer en liten kulp. Insektene biter tydeligvis like hardt her, men campen må rigges nå.
Vi er ved samme elv, litt lengre ned i skogen og jeg kan endelig kaste litt med stanga!
Jeg hiver ut en dupp, som jeg lar drive med strømmen helt til den treffer en bakevje.
Heldig for meg stoppet strømmen, duppen midt i bakevja, og her er det jo godt fiske!
Det tar ikke lang tid før en middels stor(400g ish), men veldig feit og rødkjøtta ørret ligger i folien!
Da var middagen berga!
Jeg har med nok mat til å overleve alle dagene på tur, men jeg regner med å gå mye sulten, så for å sikre at maten holder alle dagene, spiser jeg ikke noe annet enn ørret den kvelden. Men einerbakt ørret er jævlig godt!
Og i det sekken hektes på skulderene igjen, føles det litt bittert å skulle gå enda lenger.
Det regner både hunder og katter, noe Casper ikke er en særlig fan av og beina mine føles som gele.
Allikevel biter jeg tenna sammen og stuper uti det.
Jeg skal ikke gå langt før hele kroppen svikter.
Jeg har store gnagsår over hele den nedre delen av ryggen etter sekken og musklene mine streiker.
Føttene mister grepet om steinene i takt med at knærne knekker sammen, om og om igjen.
Jeg er skummelt nær eksemplariske tryn flere ganger, men klarer heldig vis og finne balansen hver gang.
Ja, nå vet jeg hva utmattelse betyr, tenker jeg...
Dette må være turens jævligste del!
Klumpen i halsen må svelges gang på gang og jeg gir fra meg regelmessige og relativt høye sukk, mens beina flyttes skritt for skritt.
Jeg begynner å undres over hvorfor jeg gidder å pushe meg så langt...
Nå kunne jeg sitti hjemme og slappet av i sofaen med en kopp rykende varm te og en god film, istedet for å slite meg igjennom steinrøys etter steinrøys med piskende regn i ansiktet.
Jeg blir straks irritert på meg selv og ønsker meg hjem!
Rundt en halv time senere:
Jeg begynner å gråte litt...
Tårer triller rolig nedover kinnene mine.
Så begynner jeg å le!
Jeg kan ikke huske å ha vert så lykkelig på evigheter!
Disse tårene er gledestårer og nå husker jeg hvorfor jeg er her!
Fordi det er i naturen jeg er i mitt ess!
Humøret har snudd på minuttet og jeg er fortsatt litt forvirra.
Jeg har ankommet et sted så vakkert at jeg nesten blir skremt!
For noen minutter er det nesten så jeg blir redd for at tusser og troll skal dukke opp.
Ja, dette må være det vakreste stedet jeg har vert!
Det føles iallefall sånn nå.
Jeg befinner meg et sted som heter Oasen. Et sted på snaufjellet, hvor glassklart vann kommer ut ifra fjellet og danner en bekk som fører til en liten dam.
En et par meter bred dam med en helt jevn dybde på rundt en halv meter.
Rundt vannet vokser det krokete, trollske bjørketrær.
Jeg blir helt betatt av stedet og slår opp campen her.
Resten av kvelden preges av god stemning og til tider litt sol!
Dag 5:
Jeg har ligget lenge og vridd meg i posen når jeg tar første skritt ut av teltet.
Det pøseregner og innen jeg rekker å mekke frokost har Casper rukket å bli rimelig kald!
Må nok pakkes inn igjen, tenker jeg.
Turen idag er ikke særlig lang men byr allikevel på en rekke utfordringer.
Jeg har gått i en liten stund og har kommet meg godt ned under tregrensa når jeg må krysse en elv.
I og med at stien jeg går på er rødmerka, tar jeg det helt forgitt at det er gode løsninger for slikt.
Dette beviser at jeg er en bortskjemt oslogutt, for her var det slettes ikke noen god bro!
Elva er stri og alt jeg har og krysse på er to råtne stokker.
Jeg ender opp med å krabbe på alle fire mens Casper tripper lett over uten å nøle.
Stien videre skal ytterligere bevise at vi faktisk befinner oss i ekte villmark!
Den minner egentlig mer om en rute enn en sti og til tider er de ikke noe annet enn de røde, nesten bortvaskede T-ene som beviser for meg at jeg faktisk er på stien. Allikevel føler jeg meg merkelig hjemme og får mengder med flashbacks til mine tidligere turer.
Naturen her likner nemlig ganske mye på naturen jeg er vant til fra Østmarka!
Bratte knauser, åpne lysninger og dype søkk under massive furutrær.
Det er jommen vakkert her, men fy så slitsomt!
Jeg slår opp teltet en stund før planlagt, ved noen litt større vann kalt Storfisktjønnan.
Et meget passende navn...
Jeg har bare fiska i omtrent et kvarter før duppen dykker første gang.
Fisken stikker av, men jeg fisker videre.
Og nå, helt uten å slippe øyet av stanga.
Jeg har fått blod på tann!
Yes!
Duppen er under og jeg river til meg stanga og røsker til.
Var vel ikke noe særlig pent syn, så vel nokså uerfaren ut men nå er det heller ingen som ser på og dømmer.
Kort etter ligger den største abboren jeg noensinne ha tatt, og vrir seg på strandkanten.
Litt av en opplevelse!
Noen timer senere rigges det til bål.
Jeg tenner neveren og imens jeg venter på at kubbene skal ta skikkelig fyr begynner jeg å tenke på hvordan abboren skal tilberedes.
Jeg har aldri laget så storr abbor før.
Småabbor pleier jeg som regel å steke hele, men her har vi jo ikke noen stekepanne og jeg vil helst slippe å ha alle de harde skjellene i maten min.
Valget faller til slutt på et forsøk på å flå abboren, noe jeg en eller annen gang
Allerede etter bare et par kilometer blir sekken igjen slengt tilbake i lyngen. Jeg har nemlig nettopp krysset ei fantastisk stor elv som jeg bare må fiske i!
Jeg går av stien og følger en mindre sti et lite stykke vekk. Er greit å ikke telte midt på motorveien, tenker jeg og går med øya limt i bakken for å ikke tryne.
"Velkommen" er det første jeg ser når jeg runder husgjørnet og bråstopper ved døra.
Lykkelig legger jeg meg ned på senga og slapper av en god stund før jeg fyrer i ovnen og lager meg mat.
Allikevel stopper jeg brått, bare noen hundre meter oppi lia.
Veien videre går raskt!
Og så blir en ny avgjørelse tatt.
Litt senere ankommer jeg teltplassen og blir letta over å se at den ligger i mye penere omgivelser!
Av en eller annen grunn skulle denne kvelden bli den seneste på turen! Jeg får rett og slett ikke sove og er ikke i drømmeland før godt over elleve om kvelden, noe som er mye for meg på tur.
Innledning:
(Hehe, dette blogginnlegget blir nok så langt at jeg synes det fortjener en liten innledning)
Ifjor, på nesten akuratt dette tidspunktet gikk jeg min aller første skikkelige langtur alene. Den strakte seg over 6 dager, jeg la bak meg rundt 5 mil og
for litt over en uke sida var dette mitt aller beste turminne. Snaufjell så langt øye rakk og ryper i hvert kratt.
I nærmere et år har jeg sittet på ut.no, surfet og blitt kjent med hva Norge har å by på av større turområder. Jeg finner raskt nasjonalparkene svært interessante! Jeg har gransket alt fra Hardangervidda til Børgefjell, og det opprinnelige valget falt på Hardangervidda.
men, så sent som en dag før planlagt avreise til Haukeliseter, må turen dessverre avlyses. store mengder snø og enorme flomelver skal visstnokk fortsatt dekke området. Jeg blir i overkant fortvila, men skjerper meg relativt raskt og begynner febrilsk å se etter andre områder å gå i. Det er nå det lønner seg å ha nerda norgeskartet, for innen kvelden er omme, finner jeg et annet utgangspunkt: nemlig Femundsmarka - Et valg jeg ikke vil angre på!
Casper er den eneste som vil følge meg gjennom hele nasjonalparken! Han er ei godt trent og turglad Gordon Setter og labrador blanding. En flott turkamerat!
Litt om turen:
Total lengde: 100 km/10 mil
Antall dager: 9
Lengste etappe: 22 km
Sekkevekt: 33 kg
Startpunkt: Valdalen
Endepunkt: Vauldalen
Mål: Naturopplevelser!
 |
| Ruta mi |
Dag 1:
Jeg tar et dypt åndedrag... frisk luft, endelig!
Jeg slipper ut Casper, som straks viser entusiasme over å få komme ut.
Det har vert er lang biltur og ryggen skriker.
Jeg lemper på meg sekken fra en sittende posisjon. Sekken er så tung at det rett og slett er klin umulig å få den på stående.
Det er gråvær og jeg grøsser når jeg ser opp mot de pompøse grønn-grå fjellene, Endelig!
 |
| To turklare villmarkinger! |
Vi har ankommet ganske sent, så jeg tar meg ikke tida til å få i meg noe særlig annet enn nøtter før jeg legger i vei oppover i fjellheimen.
Akuratt der trærne forsvinner er det et yrende fugleliv, og kameraet blir hyppig dratt opp. Gjøk, småfugl og vadere ser ut til å være svært tallrike her.
 |
| Tregrensa... |
 |
| Tur dag 1:litt over 5 km. |
Dag 2:
Jeg våkner av en våt tunge og begynner straks å le. "Du er visst en morgenfugl du, Casper" sier jeg, men blir liggende i teltet litt til. Har fått en dårlig vane med å stå opp seint. Når jeg til slutt sår opp var det virkelig på tide. Har blitt sulten og fyrer igang stormkjøkkenet straks jeg har fått på meg fillene.
Frokosten består er den samme hver dag og består av 100 gr. havregryn med tørrmelk, sukker og litt tørka frukt/frø. Altså havregrøt.
Når dagens første måltid er inntatt starter nedrigging av camp.
Vandringen begynner ikke før litt ute på formiddagen.
Sekken er tung og dagens rute er krunglete og uten sti, begynner å huske noen fjerne planer om å trene seg opp til langturer. De planene ble visst glemt i Februar en gang...
Turmålet idag er midt nedi ei vakker dal. En av de villeste dalene jeg skal besøke... Ihvertfall føles det sånn!
For her nede er det kun bjørkekratt og steinhauger. Jo, og vent litt... enorme mengder bitende insekter!
 |
| På vei ned i dalen. |
Vi tar en lunsjpause nede ved ei vakker glassklar elv. Jeg får utrolig lyst til å fiske, bade og kose meg ved elva, men jeg kommer plutselig på en viktig ting. For mens jeg går her med myggmiddel i nakken og myggnett over hue, har Casper ikkeno forsvar mot myggen.
Jeg snur meg og tar en titt i hans retning og synet er ikke bra! Casper er i full krig, og fluene ser ut til å ha overtaket!
Jeg lager mat i all hast. Vi må komme oss ut av dette hølet! Lunsjen er liten og sulten fortsetter utover dagen.
Til slutt bestemmer jeg meg for å holde planen om å telte i dalen.
Vi har busha i flere timer og jeg tror vi begge er ganske utkjørte når vi ankommer en liten kulp. Insektene biter tydeligvis like hardt her, men campen må rigges nå.
Til slutt ser jeg ikke noen annen mulighet enn og spraye ryggen til Casper med myggmiddel. Jeg leser igjennom sikkerhetråd og bruksanvisning rundt ti ganger, men finner ikke noe advarsel mot bruk på dyr...
Straks ser jeg myggmiddelets enorme effekt! Jeg har riktignok kjøpt en ekstra sterk variant, men ble allikevel overrasket.
Myggen holdt seg faktisk unna og Casper, og han fikk slappe av.
Jeg hiver ut en dupp, som jeg lar drive med strømmen helt til den treffer en bakevje.
Heldig for meg stoppet strømmen, duppen midt i bakevja, og her er det jo godt fiske!
 |
| Leirplassen |
Det tar ikke lang tid før en middels stor(400g ish), men veldig feit og rødkjøtta ørret ligger i folien!
Da var middagen berga!
Jeg har med nok mat til å overleve alle dagene på tur, men jeg regner med å gå mye sulten, så for å sikre at maten holder alle dagene, spiser jeg ikke noe annet enn ørret den kvelden. Men einerbakt ørret er jævlig godt!
 |
| Diggeste middagen på lenge! |
Fornøyd og lykkelig sovner jeg allerede rundt 20:00.
 |
| Tur idag: litt over 7 km |
Dag 3:
Det ivrige svarte trynet vekker meg idag å.
Jeg pakker ned camp relativt fort og legger ut på tur.
Jeg satser på og følge dalen nedover mot et sivilisert tettsted (to-tre hytter) hvor det går en del stier.
Det var kronglete nok oppe hvor jeg hadde teltet, men her virka det enda mer kronglete,
steinene større og trærne tettere. Et par timer går på dette strekket.
Allikevel når jeg stikrysset nokså tidlig.
Jeg kan klappe meg selv på skulderen for å ha stått opp tidlig idag!
Stiene leder opp på snaufjellet, hvor det er flere potensielle vann å slå opp teltet ved.
Jeg forlater stien med en gang jeg ser første vann.
Er både sliten, sulten, tørst og ikke minst klissvåt!
Det har nemlig regna i ett siden jeg ankom stien.
Jeg koker meg dagens "herlige, store" lunsj:
det samme som hver dag, nemlig en halv suppepose og 100g nøtter.
Jeg har kanskje tung sekk... men det er akkuratt så det holder.
Irriterer meg over at jeg ikke tok med linser eller noe liknende å ha i suppa, slik som jeg pleier.
Men det er jo lite å få gjort med det nå.
Til tross for mengden mat inntatt og energinivå får jeg veldig lyst til å gå enda litt til før jeg slår opp teltet.
Jeg kommer meg tilbake på stien og ganske snart ser kilometerne til å fly forbi.
Det er så digg når kroppen har kommet igang, da kan man gå så langt man vil.
Det er en enorm lykke og se dagens mål!
Jeg begynner ofte nærmest å le høyt av glede ved ankomster som dette, og dette var ikke et unntak.
Gleden av tanken om å skulle få ligge inne i et tørt telt og spise sjokolade mens det høljer ute er enorm.
Må bare få unnagjort middagen litt fort!
En litt dum greie med slik kokeutstyr som jeg har er at det må brukes ute.
Jeg har en litt rar rødspritbrenner som jeg må innrømme at brenner litt ukonrollert.
Altså ikke ideell for innebruk.
Middagen er selvfølgelig det største måltidet jeg har per dag. Jeg går og gleder meg til dette øyeblikket hele dagen.
For selv om retten er ganske tørr og smakløs er det deilig å få spist seg mett.
På denne turen er det frysetørrmaten: Real Turmat som gjelder.
Man kan også tørke mat selv (og det smaker mye bedre) men man får det ikke ned i så lett vekt.
Under middagen begynner det virkelig å pøse ned, samtidig som temperaturen senker seg.
Dette synes ikke Casper noe om! Han uler, skjelver og søker ly bak en stein.
Jeg skjønner straks at dette må gjøres noe med, og setter igang å gruble.
Jeg ender opp med å tulle ham godt inn i fleceteppet sitt og deretter pakke han inn i fjellduken min.
Han roer seg etter hvert.
Senere, godt innpakka i soveposen begynner planlegginga av neste etappe.
Det var kronglete nok oppe hvor jeg hadde teltet, men her virka det enda mer kronglete,
steinene større og trærne tettere. Et par timer går på dette strekket.
Allikevel når jeg stikrysset nokså tidlig.
Jeg kan klappe meg selv på skulderen for å ha stått opp tidlig idag!
Stiene leder opp på snaufjellet, hvor det er flere potensielle vann å slå opp teltet ved.
Jeg forlater stien med en gang jeg ser første vann.
Er både sliten, sulten, tørst og ikke minst klissvåt!
Det har nemlig regna i ett siden jeg ankom stien.
Jeg koker meg dagens "herlige, store" lunsj:
det samme som hver dag, nemlig en halv suppepose og 100g nøtter.
Jeg har kanskje tung sekk... men det er akkuratt så det holder.
Irriterer meg over at jeg ikke tok med linser eller noe liknende å ha i suppa, slik som jeg pleier.
Men det er jo lite å få gjort med det nå.
Til tross for mengden mat inntatt og energinivå får jeg veldig lyst til å gå enda litt til før jeg slår opp teltet.
Jeg kommer meg tilbake på stien og ganske snart ser kilometerne til å fly forbi.
Det er så digg når kroppen har kommet igang, da kan man gå så langt man vil.
Det er en enorm lykke og se dagens mål!
Jeg begynner ofte nærmest å le høyt av glede ved ankomster som dette, og dette var ikke et unntak.
Gleden av tanken om å skulle få ligge inne i et tørt telt og spise sjokolade mens det høljer ute er enorm.
Må bare få unnagjort middagen litt fort!
En litt dum greie med slik kokeutstyr som jeg har er at det må brukes ute.
Jeg har en litt rar rødspritbrenner som jeg må innrømme at brenner litt ukonrollert.
Altså ikke ideell for innebruk.
 |
| Her skal jeg campe! |
Middagen er selvfølgelig det største måltidet jeg har per dag. Jeg går og gleder meg til dette øyeblikket hele dagen.
For selv om retten er ganske tørr og smakløs er det deilig å få spist seg mett.
På denne turen er det frysetørrmaten: Real Turmat som gjelder.
Man kan også tørke mat selv (og det smaker mye bedre) men man får det ikke ned i så lett vekt.
Under middagen begynner det virkelig å pøse ned, samtidig som temperaturen senker seg.
Dette synes ikke Casper noe om! Han uler, skjelver og søker ly bak en stein.
Jeg skjønner straks at dette må gjøres noe med, og setter igang å gruble.
Jeg ender opp med å tulle ham godt inn i fleceteppet sitt og deretter pakke han inn i fjellduken min.
Han roer seg etter hvert.
Senere, godt innpakka i soveposen begynner planlegginga av neste etappe.
 |
| Dagens etappe: ca. 13 km |
Dag 4:
Jeg våkner ekstra tidlig idag, men bruker god tid på morgningen.
Sola har nemlig begynt å vise seg!
Jeg fisker og tar det med ro og tiden glemmes.
Ikke før 11:00 sitter sekken på ryggen!
Jeg tar bena fatt og legger ivei mot nærmeste sti.
Etter nærmere en times vandring har jeg enda ikke funnet stien og forstår at jeg har driti meg ut.
Selv om jeg virkelig ikke forstår hvordan, har jeg på et eller annet tidspunkt klart å krysse stien og satt kursen opp mot fjellene...
Jeg klør meg i huet og stusser over å ha klart å overse en såpass tydelig og god sti.
Og så er det jo attpå til den samme stien som jeg gikk på igår?
Det far fælt da hvor fjern jeg skulle være idag!
Jeg blir lettere irritert da jeg litt senere forstår hvor langt jeg faktisk har gått fra stien.
Det er snakk om nærmere en kilometer.
Jaja, bare å bite tenna sammen og lange ut, for nå har faktisk ganske mye av dagen gått.
Jeg bestemmer meg for å sikte meg inn på stien cirka der hvor tregrensa går.
Faen! Den lettere irritasjonen forvandles til en slags frustrasjon...
Casper har antakelig fått ferten av et eller annet og har dratt så intenst at kløven har revna.
Den er såpass ødelagt at jeg ikke tør å la Casper bære den.
Den henger helt skeivt og jeg frykter at han skal få skader av å bære den videre.
 |
| Ett stykk ødelagt kløv! |
Jeg sukker dypt og lemper kløven opp på sekken.
Jeg er alt for lat til å pakke den ned i sekken, så jeg fester den på topplokket.
Dette skal jeg få angre på!
 |
| Ikke gjør dette! |
Bare et par hundre meter videre må jeg igjen ta en pause og få ordna et par ting.
Kløven har nemlig gjort sekken forferdelig ustabil og fører til at jeg ofte mister balansen.
Den må pakkes ned.
I redsel for at mer viktig utstyr skal ødelegges, forsterker jeg i samme slengen hundebåndet med litt elektrikerteip.
I tillegg til alle stoppene, befinner jeg meg i ekstremt vanskelig terreng.
Det tar lang tid før jeg ankommer stien igjen og lunsjpausen blir utsatt gang på gang.
Ideen om å ikke stoppe før stien er funnet ser ut til å funke ganske bra.
De siste par hundre meterne til stien er humøret mye bedre!
Jeg har nemlig funnet en bekk som fører hele veien ned til stien, igjennom mye lettere terreng!
 |
| (I nærheten av bekken) |
 |
| Mye lettere terreng nå! |
Lunsjpausen er helt fantastisk!
Og i det sekken hektes på skulderene igjen, føles det litt bittert å skulle gå enda lenger.
Det regner både hunder og katter, noe Casper ikke er en særlig fan av og beina mine føles som gele.
Allikevel biter jeg tenna sammen og stuper uti det.
Jeg skal ikke gå langt før hele kroppen svikter.
Jeg har store gnagsår over hele den nedre delen av ryggen etter sekken og musklene mine streiker.
Føttene mister grepet om steinene i takt med at knærne knekker sammen, om og om igjen.
Jeg er skummelt nær eksemplariske tryn flere ganger, men klarer heldig vis og finne balansen hver gang.
Ja, nå vet jeg hva utmattelse betyr, tenker jeg...
Dette må være turens jævligste del!
Klumpen i halsen må svelges gang på gang og jeg gir fra meg regelmessige og relativt høye sukk, mens beina flyttes skritt for skritt.
Jeg begynner å undres over hvorfor jeg gidder å pushe meg så langt...
Nå kunne jeg sitti hjemme og slappet av i sofaen med en kopp rykende varm te og en god film, istedet for å slite meg igjennom steinrøys etter steinrøys med piskende regn i ansiktet.
Jeg blir straks irritert på meg selv og ønsker meg hjem!
Rundt en halv time senere:
Jeg begynner å gråte litt...
Tårer triller rolig nedover kinnene mine.
Så begynner jeg å le!
Jeg kan ikke huske å ha vert så lykkelig på evigheter!
Disse tårene er gledestårer og nå husker jeg hvorfor jeg er her!
Fordi det er i naturen jeg er i mitt ess!
Humøret har snudd på minuttet og jeg er fortsatt litt forvirra.
Jeg har ankommet et sted så vakkert at jeg nesten blir skremt!
For noen minutter er det nesten så jeg blir redd for at tusser og troll skal dukke opp.
Ja, dette må være det vakreste stedet jeg har vert!
Det føles iallefall sånn nå.
En et par meter bred dam med en helt jevn dybde på rundt en halv meter.
Rundt vannet vokser det krokete, trollske bjørketrær.
Jeg blir helt betatt av stedet og slår opp campen her.
Resten av kvelden preges av god stemning og til tider litt sol!
 |
| Dagens marsj. |
Dag 5:
Jeg har ligget lenge og vridd meg i posen når jeg tar første skritt ut av teltet.Det pøseregner og innen jeg rekker å mekke frokost har Casper rukket å bli rimelig kald!
Må nok pakkes inn igjen, tenker jeg.
Fortsatt ikke helt fornøyd...
Turen idag er ikke særlig lang men byr allikevel på en rekke utfordringer.
Jeg har gått i en liten stund og har kommet meg godt ned under tregrensa når jeg må krysse en elv.
I og med at stien jeg går på er rødmerka, tar jeg det helt forgitt at det er gode løsninger for slikt.
Dette beviser at jeg er en bortskjemt oslogutt, for her var det slettes ikke noen god bro!
Elva er stri og alt jeg har og krysse på er to råtne stokker.
Jeg ender opp med å krabbe på alle fire mens Casper tripper lett over uten å nøle.
Stien videre skal ytterligere bevise at vi faktisk befinner oss i ekte villmark!
Den minner egentlig mer om en rute enn en sti og til tider er de ikke noe annet enn de røde, nesten bortvaskede T-ene som beviser for meg at jeg faktisk er på stien. Allikevel føler jeg meg merkelig hjemme og får mengder med flashbacks til mine tidligere turer.
Naturen her likner nemlig ganske mye på naturen jeg er vant til fra Østmarka!
Bratte knauser, åpne lysninger og dype søkk under massive furutrær.
Det er jommen vakkert her, men fy så slitsomt!
 |
| Strandsnipa lokker på kameraet. |
Et meget passende navn...
Jeg har bare fiska i omtrent et kvarter før duppen dykker første gang.
Fisken stikker av, men jeg fisker videre.
Og nå, helt uten å slippe øyet av stanga.
Jeg har fått blod på tann!
Yes!
Duppen er under og jeg river til meg stanga og røsker til.
Var vel ikke noe særlig pent syn, så vel nokså uerfaren ut men nå er det heller ingen som ser på og dømmer.
Kort etter ligger den største abboren jeg noensinne ha tatt, og vrir seg på strandkanten.
Litt av en opplevelse!
 |
Noen timer senere rigges det til bål.
Jeg tenner neveren og imens jeg venter på at kubbene skal ta skikkelig fyr begynner jeg å tenke på hvordan abboren skal tilberedes.
Jeg har aldri laget så storr abbor før.
Småabbor pleier jeg som regel å steke hele, men her har vi jo ikke noen stekepanne og jeg vil helst slippe å ha alle de harde skjellene i maten min.
Valget faller til slutt på et forsøk på å flå abboren, noe jeg en eller annen gang
har blitt tipsa om i forbindelse med abborfiske.
Til min positive overraskelse var det utrolig lett. Jeg brukte kort tid og da bålet hadde kommet seg godt igang, var fisken både salta, smøra og godt pakket inn i folie.
Fisken smørbakes midt i bålet helt til bålet er brent ut.
Jeg har allerede spist en stor middag og er ikke akkurat veldig sulten. Jeg får i meg cirka halve abboren, men resten går i bikkja.
"Dette blir nok det beste måltidet du får på denne turen, så nyt det mens du kan" ler jeg for meg selv.
Utover kvelden kommer godværet! Sola viser seg ikke så lenge, men det føles som en evighet!
Til min positive overraskelse var det utrolig lett. Jeg brukte kort tid og da bålet hadde kommet seg godt igang, var fisken både salta, smøra og godt pakket inn i folie.
Fisken smørbakes midt i bålet helt til bålet er brent ut.
 |
| Ferdig flådd |
 |
| Par minutter til maten er klar nå! |
Jeg har allerede spist en stor middag og er ikke akkurat veldig sulten. Jeg får i meg cirka halve abboren, men resten går i bikkja."Dette blir nok det beste måltidet du får på denne turen, så nyt det mens du kan" ler jeg for meg selv.
Utover kvelden kommer godværet! Sola viser seg ikke så lenge, men det føles som en evighet!
 |
| Solregn |
 |
| Er i 100% avslapningsmodus |
 |
| Kom meg ikke så langt idag... |
Dag 6:
Sola skinner på teltet og gjør det ubehagelig varmt og klamt.
Jeg står opp og prøver å gjenvinne gårsdagens fiskelykke, men uten hell.
Jeg er litt slapp og giddalaus idag og kommer meg ikke ordentlig igang før litt utpå dagen.
Veien videre er tung!
Smertefulle hofter, gnagsår over hele korsryggen og grøtete muskler gjør vandringen litt mindre morsom, men jeg holder fremdeles humøret ganske godt.
 |
| Merkelig sted! Antar dette tjernet er ganske nytt... |
 |
| Hva har skjedd her?! |
 |
| Casper hjemmer seg for monsterklegg |
 |
| Sidensvans |
 |
| Her må det fiskes! |
Fiskelykken svikter igjen, men med god grunn. For det blir ikke mye til målrettet fiske, nå har det nemlig kommet mennesker!
Casper gir fra seg sine vanlige bjeff, og jeg blir glad når jeg finner ut at folka ikke er redd for hunder.
Vi slår av god prat, (noe jeg virkelig trengte etter å ha vært så lenge alene).
Det diskuteres ruter og fiskevann og han jeg prater med forstår nok at jeg ikke har med all verdens med mat, for litt senere kommer han tilbake med en pose med baconsvor og gir det til meg!
Jeg blir utrolig glad og takker flere ganger.
Jeg spiser den på stedet, for det er den tiden på dagen hvor jeg har beregna minst mat (lunsj) og jeg er ganske så sulten!
Det må være den beste snacksen jeg har spist!
Alle gleder blir liksom så mye større på tur.
Turen videre går sakte, men framover.
Jeg ankommer planlagt leirplass relativt sent og selv om daggens etappe har vært kort, har det vært en av de tøffere.
 |
| Endelig framme! |
Det er da jeg nærmest krasjer inn i ei vedstabel...
En mengde stokker står lent opp mot flere trær i området og jeg får i tillegg øye på ei lita bu!
En bitteliten superkoselig tømmerkoie sto et par meter fra vannet og nærmest lokket på meg.
Jeg sukker litt over at jeg bare har et lite telt å krype inn i og trasker forbi.
Eller det vil si, nesten forbi...
"Statskogs åpne buer" står det like under.
Jeg sukker igjen, men denne gangen av glede!
Deretter kommer meg inn og ser at det attpå til er både seng og ovn der inne.
 |
| Takk Statskog! |
 |
| Luxus! |
 |
| Jeg skal sove i seng inatt!! Gleder meg! |
Sjokolade nytes med god tid utover kvelden, foran ovnen og med kartet i fanget.
 |
| Detta ække så ille, hæ Casper? |
 |
| Kvelden nærmer seg. |
 |
| Dagens rute ble heller ikke lang... |
Dag 7:
Jeg våkner utrolig godt utvilt idag.
Jeg føler meg rett og slett klar for alt!
Kommer nok av at jeg har sovet i seng smiler jeg for meg selv og legger dagens første kubbe i peisen.
Det er relativt varmt her inne fra gårsdagen, men jeg har bestemt meg for ikke å bruke noe rødsprit mens jeg er her og trenger varmen fra ovnen til matlaginga.
Det at jeg kan sløse litt med varmen gjør at jeg faktisk kan koke grøøten min istedet for bare å blande den med varmtvann.
Det at jeg kan sløse litt med varmen gjør at jeg faktisk kan koke grøøten min istedet for bare å blande den med varmtvann.
Dette gjør at grøten blir mer smakfull og mye mer mettende.
Ekte grøt!
God og mett pakker jeg sammen og feier meg ut av hytta.
Beina mine er mye bedre og sekken føles mye lettere idag
Humøret er på topp og det legges ivei med mye større hastighet enn tidligere!Allikevel stopper jeg brått, bare noen hundre meter oppi lia.
En hel liten rypefamilie er ute og går, rett ved stien!
En høne, en stegg og en hel liten gruppe kyllinger.
Casper er gal og søker harde livet!
Er nok setteren i ham tenker jeg.
Men til tross for caspers oppførsel, får jeg tatt flere fine bilder. Desverre ikke så mange av kyllingene.
 |
| Det sneik seg visst inn en Gluttsnipe her også... |
Jeg har kommet meg langt inn i sverige, men det føles som om jeg bare har gått et par hundre meter når jeg ankommer den planlagte leirplassen.
Dagene som har gått har vært preget av korte etapper så idag har jeg sikra meg og planlagt camp ved et av de første vannene på ruta.
Jeg slenger sekken i lyngen og strekker meg godt.
Jeg tar opp fiskestang og stormkjøkken og slapper en god stund av i lyngen.
Men når jeg har spist og tatt det med ro en stund, føler jeg mengder av ny energi og bestemmer meg snart for å komme meg enda litt videre.
Sekken er på igjen og synet er retta opp mot det fjellet jeg snart skal bestige... (Ihvertfall nesten bestige).
Jeg tar et dypt pust og langer ut.
 |
| Småspova poserer... |
Høydemeterne gikk overraskende fort helt til jeg tok en titt ned...
Plutselig var det ikke så overraskende lenger, for jeg går faktisk veldig raskt!
Her oppe er det veldig god utsikt og tåka er ikke tilstede.
Dette fortjener et par bilder!
Her oppe er det veldig god utsikt og tåka er ikke tilstede.
Dette fortjener et par bilder!
 |
| Panorama! |
 |
| Været blir fort bedre! |
 |
| Vi har gått helt ifra på andre siden av hele fjellmassivet! |
 |
| Så du noe? |
Jeg smiler for meg selv og til Casper, for idag har jeg mye energi!
Kommer nok av en natt i seng tenker jeg.
Når jeg har gått over tregrensa en stund, er jeg tilbake i norge og det er på tide og komme meg ned til det nye målet;
Noen flåtte fiskevann, nesten på tregrensa.
 |
| Ikke langt igjen! |
Jeg er nede ved vannene rundt middagstider og bestemmer meg for å fiske litt.
Faen!
Jeg har akkurat knytt på mark og dupp og forsøkt å kaste.
Det er tydelig at stanga mi har vært skadet for allerede under første kast knekker stanga nesten helt inne ved snellefeste!
Det er den absolutt beste stanga jeg har hatt!
Mest fordi den er superlett og liten, men også fordi den har vist seg å tåle utrolig mye.
Det er vel den stanga jeg har klart å beholde lengst.
Jaja, den kosta jo tross alt under 200 kroner, så det er vel ingen krise.
Deretter står middag på skjemaet og stormkjøkkenet rotes frem.
Jeg fyller gryta og brenneren med hver sin væske og setter meg og venter i spenning.
Hælvette heller!
Magen er tom små irritasjoner blir store!
Det ustødige kjøkkenet mitt har velta og både rødsprit og vatmt vann har gått tapt.
Humøret er ikke helt på topp nå, men det blir bedre.
Middagen slukes og jeg tar meg tid til å ta bilde av noen ender som ligger midt ute på sjøen. Trolig Svartender tenker jeg.
 |
| Enda en blindpassasjer. Rødstilken |
Og så blir en ny avgjørelse tatt.
Nå som stanga mi er ødelagt er det ikke så mye som lokker her oppe og jeg bestemmer meg for å bruke resten av kvelden til å komme meg videre inn over i skogen.
Jeg går et par kilometer til og slår opp teltet ved et vann som heter Nedre Muggsjøen.
Været og naturen på veien er fantastisk!
Været og naturen på veien er fantastisk!
 |
| Endelig framme! |
Det er enorme mengder mygg her og jeg bestemmer meg for å innta dagens sjokolade inne i teltet.
Teltet blir slått opp uvanlig raskt.
Jeg bruker en god stund inne i teltet på videre planlegging og skjokoladespising før jeg og sovner.
Dag 8:
Sola skinner så vidt når jeg hiver sekken på ryggen.
Jeg smiler, for sekken er sikkert ikke mer enn 25 kg nå og det føles godt!
I går kveld, da jeg planla dagens tur forsto jeg at jeg er på vei mot mot lettere terreng og at jeg har enda mye større kapasitet når jeg går på sti enn når jeg busher, enn jeg trodde.
Derfor la jeg opp til en mye lengre tur enn tidligere, men på sti.
 |
| Dette er kanskje det området av Femundsmarka jeg liker best! |
 |
| Heilo |
Dagens etappe går over hele 2 mil og inneholder den bratteste biten jeg skal bestige på denne turen!
Dagens første hindring er vading over mugga, elva i nedre muggsjøens vassdrag.
Det går fint og det virker som om at fettet jeg smurte inn i støvlene før avreise fortsatt sitter, for jeg blir ikke våt selv med foten godt planta nedi vannet.
Etter bare få kilometer letter en lirype rett ved siden av oss. Den flyr opp så nærme og gir fra seg så intenst bråk at jeg virkelig skvetter til og et bilde blir det ikke noe av!
Rundt en time senere begynner jeg å bli sulten.
Jeg ser på kartet for å få en feeling med hvor det kan lønne seg å ta lunsjen da jeg får øye på noe veldig i interessant.
En betjent turistforeningshytte bare noen kilometer herfra.
Jeg gleder meg som en unge til å spise ordentlig mat og slappe av inne.
Desverre er det lenger igjen enn jeg trodde og de få kilometerne føles som flere mil!
Men til slutt er jeg endelig framme!
Jeg krysser fingra til de knekker for at hytta er åpen og at de serverer mat!
 |
| Ljøsnavollen |
Det er mange bygninger her og området er dårlig merka. Jeg bruker lang tid på og ta nok mot i meg til å banke på en av dørene jeg så noen folk gå inn i tidligere.
Det var selvfølgelig ingen grunn til å være sjenert, for jeg blir møtt av en hyggelig eldre dame som forteller at de serverer rømmegrøt!
Heldigvis elsker jeg rømmegrøt!
Jeg setter meg i en sofa i en liten spisesal. Eller, det kan vel ikke kalles en spisesal, heller en spisestue, for det er bare et lite, superkoselig rom med enkle møbler og flotte ulltepper.
Maten kommer og jeg får servert mye mer enn bare rømmegrøt!
Jeg får kaffe med fløte og sukker, en hel mugge saft, flatbrød, en lekker spekepølse, poteter og til slutt en bolle med rømmegrøt nok til fire store porsjoner!
Jeg er i himmelen!
Maten hives innpå til det bare er en potet igjen
Og jeg er lykkelig og mett!
Jeg betaler når jeg kommer hjem via nettbank og prisen er slett ikke ille!
Stedet heter Ljøsnavollen og er i motsetning til det jeg trodde ikke en dnt-hytte. Jeg vil anbefale stedet på det varmeste om du er innom femundsmarka nord!
Her er det hyggelige folk, hyggelige lokaler, flotte omgivelser og til slutt mye og god mat!
 |
| Caspers store frykt! |
Jeg er ferdig med maten og godt igang med å gå.
Turen oppover viser seg å gå veldig greit med så mye ny energi!
Jeg kommer meg raskt opp over tregrensa og får god utsikt.
Herifra kan jeg se Femunden godt og tydelig!
 |
| Femunden strekker seg over nesten hele bildet men er også nesten usynlig herfra. |
Beina flyttes langt for hvert skritt.
Det føltes godt så lenge det varte!
Dalen femunden ligger i dekkes av tåke og utsikten er ikke lenger like fantastisk...
I tillegg har det enkle, relativt gjevne terrenget forvandlet seg til noe helt annet!
Her begynner nemlig kampesteinene igjen.
Stien er så og si forsvunnet og de røde t-ene er nærmest vaket ut.
Heldigvis følger stien en godt merket skiløype og jeg orienterer meg etter den.
Jeg når toppen nesten presis klokka 18:00 og skjønner at det kan bli sent før jeg slår leir.
Det er en nødbu jeg kan ta inn på like ved, og jeg tenker tanken.
Allikevel faller valget på å gå videre og komme meg inn i Sverige igjen.
 |
| Det er langt igjen! |
 |
| Nødbua?... Nei, Jeg skal til Sverige! |
Det begynner å slå meg at jeg kanskje kommer meg hjem allerede imorgen, noe jeg ikke hadde trodd.
Jeg må innrømme at jeg savner mennesker og hus endel etter 8 dager alene i telt.
Jeg begynner å tenke på hvordan denne turen ville vært uten Casper og grøsser litt.
Jeg har ikke snakket særlig mye om Casper i dette innlegget, men han er en fantastisk turkamerat! Å ha med hund på tur anbefales på det varmeste!
Et lite stykke ned på andre siden av fjellet letter det enda en rype, men nå en fjellrype.
Den letter rett foran beina mine og vekker for alvor Caspers interesse.
Den flyr ca 50 meter og setter seg på en stein.
"Haha, du tror du er trygg eller hva" smiler jeg.
Jeg har superzoom kamera!
Rypa sitter midt oppå steinen som om den poserer for meg, og jeg får flere fine bilder!
 |
| God kamuflasje! |
Dalen jeg går i er både dramatisk, bratt og vakker! Den svinger seg nedover fjellsiden, med en flott, større bekk i bunn.
Jeg blir rett og slett overraska når jeg krysser landegrensa og kommer inn i et helt annerledes område...
Jeg har kommet inn i Sverige og naturen her er nærmere flat og grå og består for for det meste av grus utifra hva jeg kan bedømme.
Nei, her synes jeg ikke det var noe særlig trivelig!
Jeg bruker kort tid på å bestemme meg for å komme meg i posen så fort som mulig, for idag har jeg gått både langt og hardt, faktisk var dette turens lengste etappe! Den strakte seg over hele 21 kilometer, men utmattelsesfølelsen kom ikke før jeg setter meg ned i campen og turens mål er nådd!
Dag 9 - Hjemreise:
Idag våkner jeg faktisk av en alarm.
Jeg satt den på i går kveld for å sikre at jeg skulle rekke hjemreisa idag.
Campen ryddes ned i en fei og kort etter er jeg oppe på toppen av åsen jeg må over for å komme meg til Vauldalen; turens mål.
Det er dagens siste tur og jeg er veldig sliten!
Hvert skritt føles liksom ti kilo tyngre enn dagene som har gått.
Jeg får liksom alltid en sånn metthetsfølelse siste dag av en tur. Hvor mange dager jeg har gått har ingen ting å si, så følelsen er ikke reell, men den kan være ganske plagsom!
Alt som står i huet på meg er å komme hjem nå, og tiden er knapp, så en liten forsinkelse er virkelig ikke velkommen!
Men problemer spør ikke om tillatelse!
Jeg grynter og banner litt, for jeg har nemlig nettop skaffa meg en finfin forsinkelse ved å velge feil sti!
Jeg er på vei lengre inn i Sverige og det starter en forråtningsprossess i humøret!
Jeg takker alle høyere makter når jeg endelig finner stien.
Det var ikke en veldig stor oppgave, for jeg er jo tross alt over tregrensa, men det føltes virkelig godt!
Allikevel skjønner jeg godt at jeg ikke fant frem, for her er stiene helt ræva merka!
Det er så vidt jeg klarer å følge løypa over fjellet og ned mot Vauldalen.
Men det går, selv om jeg egentlig har høydekurvene mest og takke!
Lenge senere:
Jeg ankommer Vauldalen nesten uten noen bilder fra dagens etappe og helt fullstendig utslitt!
Siste del av turen blir gjennomført av vilja!
Den blir gjennomført på tom mage og alt for lite krefter.
Men fy så digg det er å være her!
Turens mål er nådd og jeg er helt overlykkelig og sinnsykt stolt!
Dette er den lengste og hardeste turen jeg har gjort noensinne og jeg klarte det alene!
(Hehe, er kanskje litt mye skryting av meg selv, for dere lesere, men det måtte bare med!)
Så var det hjemreisa da...
Jeg har fått beskjed om at jeg må komme meg hjem på egenhånd og at jeg ikke blir henta.
En aldri så liten utfordring, for fra Vauldalen går det nemlig ingenting!
Ingen buss, ikkeno tog eller noen annen form for kollektiv transport.
Jeg må haike, men først må jeg få meg en dusj! (Det trengs!)
Jeg er så heldig å få meg en helt egen dusj og garderobe nokså billig på Fjellhotellet her.
Det er den beste Dusjen jeg har tatt! Det er helt sikkert!
Følelsen av å være skikkelig rein for første gang på 9 dager er herlig!
Jeg steller meg opp langs veien som går igjennom tettstedet, gjør klar smilemusklene, retter ut armen og peker tommelen opp i været.
Det er kaldt å stå lenge i en slik stillestående posisjon, det skal jeg få smake på!
Heldigvis har jeg griseflaks!
For etter kort tid får jeg og Casper skyss av noen superhyggelige lokale folk! Hele veien til Røros!
De forteller at de driver med sauer og at de har flere hunder selv.
De forteller også om gruvedrifta som pågikk i Røros i gamle dager, det er utrolig hyggelig å få ha en skikkelig samtale med noen, nå som jeg har vært så mye alene!
Jeg er utrolig takknemlig!
Resten av hjemreisa gjøres på tog.
Jeg hører på musikk hele veien hjem og det føles helt overnaturlig og magisk!
Musikk etter lang stillhet er som fersk mat etter tørrmat! Helt fantastisk!
Jeg føler meg nesten beruset av lykke og gitarriff og bruker togtiden på og skrive et lite dikt...:
"Trærne farer forbi, enorm fart
jeg legger hodet tilbake og ser for meg et kart...
En skikkelse, eller to er på vei mot den ekte ro
en virkelighet uten strøm, dekning eller do,
men hvor det å glo gir deg nok til å bekjempe din egen tro...
på all ondskap og hva han måtte ha i sin klo.
-Ja, alene eller to
Med knær vandret nokså mo
leges alle sår,
Og hjertet, igjen det slår"
Jeg satt den på i går kveld for å sikre at jeg skulle rekke hjemreisa idag.
Campen ryddes ned i en fei og kort etter er jeg oppe på toppen av åsen jeg må over for å komme meg til Vauldalen; turens mål.
Det er dagens siste tur og jeg er veldig sliten!
Hvert skritt føles liksom ti kilo tyngre enn dagene som har gått.
Jeg får liksom alltid en sånn metthetsfølelse siste dag av en tur. Hvor mange dager jeg har gått har ingen ting å si, så følelsen er ikke reell, men den kan være ganske plagsom!
Alt som står i huet på meg er å komme hjem nå, og tiden er knapp, så en liten forsinkelse er virkelig ikke velkommen!
Men problemer spør ikke om tillatelse!
Jeg grynter og banner litt, for jeg har nemlig nettop skaffa meg en finfin forsinkelse ved å velge feil sti!
Jeg er på vei lengre inn i Sverige og det starter en forråtningsprossess i humøret!
Jeg takker alle høyere makter når jeg endelig finner stien.
Det var ikke en veldig stor oppgave, for jeg er jo tross alt over tregrensa, men det føltes virkelig godt!
Allikevel skjønner jeg godt at jeg ikke fant frem, for her er stiene helt ræva merka!
Det er så vidt jeg klarer å følge løypa over fjellet og ned mot Vauldalen.
Men det går, selv om jeg egentlig har høydekurvene mest og takke!
Lenge senere:
Jeg ankommer Vauldalen nesten uten noen bilder fra dagens etappe og helt fullstendig utslitt!
Siste del av turen blir gjennomført av vilja!
Den blir gjennomført på tom mage og alt for lite krefter.
Men fy så digg det er å være her!
Turens mål er nådd og jeg er helt overlykkelig og sinnsykt stolt!
Dette er den lengste og hardeste turen jeg har gjort noensinne og jeg klarte det alene!
(Hehe, er kanskje litt mye skryting av meg selv, for dere lesere, men det måtte bare med!)
Så var det hjemreisa da...
Jeg har fått beskjed om at jeg må komme meg hjem på egenhånd og at jeg ikke blir henta.
En aldri så liten utfordring, for fra Vauldalen går det nemlig ingenting!
Ingen buss, ikkeno tog eller noen annen form for kollektiv transport.
Jeg må haike, men først må jeg få meg en dusj! (Det trengs!)
Jeg er så heldig å få meg en helt egen dusj og garderobe nokså billig på Fjellhotellet her.
Det er den beste Dusjen jeg har tatt! Det er helt sikkert!
Følelsen av å være skikkelig rein for første gang på 9 dager er herlig!
Jeg steller meg opp langs veien som går igjennom tettstedet, gjør klar smilemusklene, retter ut armen og peker tommelen opp i været.
Det er kaldt å stå lenge i en slik stillestående posisjon, det skal jeg få smake på!
Heldigvis har jeg griseflaks!
For etter kort tid får jeg og Casper skyss av noen superhyggelige lokale folk! Hele veien til Røros!
De forteller at de driver med sauer og at de har flere hunder selv.
De forteller også om gruvedrifta som pågikk i Røros i gamle dager, det er utrolig hyggelig å få ha en skikkelig samtale med noen, nå som jeg har vært så mye alene!
Jeg er utrolig takknemlig!
Resten av hjemreisa gjøres på tog.
Jeg hører på musikk hele veien hjem og det føles helt overnaturlig og magisk!
Musikk etter lang stillhet er som fersk mat etter tørrmat! Helt fantastisk!
Jeg føler meg nesten beruset av lykke og gitarriff og bruker togtiden på og skrive et lite dikt...:
"Trærne farer forbi, enorm fart
jeg legger hodet tilbake og ser for meg et kart...
En skikkelse, eller to er på vei mot den ekte ro
en virkelighet uten strøm, dekning eller do,
men hvor det å glo gir deg nok til å bekjempe din egen tro...
på all ondskap og hva han måtte ha i sin klo.
-Ja, alene eller to
Med knær vandret nokså mo
leges alle sår,
Og hjertet, igjen det slår"
Tusen takk for at du har delt denne vakre historien om en enkel og billig reise, et eventyr. Gikk selv noen turer aleine på Hardangervidda da jeg var ung, for tredve år sida, mange av følelsene du forteller om er kjente. Overraskende for meg og kjempehyggelig, at det fortsatt finnes ungdommer som setter pris på den samme naturen, og omtrent på den samme måten som det endel av oss gjorde.
SvarSlettTusen takk for at du har delt denne vakre historien om en enkel og billig reise, et eventyr. Gikk selv noen turer aleine på Hardangervidda da jeg var ung, for tredve år sida, mange av følelsene du forteller om er kjente. Overraskende for meg og kjempehyggelig, at det fortsatt finnes ungdommer som setter pris på den samme naturen, og omtrent på den samme måten som det endel av oss gjorde.
SvarSlettDette var så fint å lese. Spennende fortalt og flotte bilder. Synes virkelig jeg kan kjenne lykken over å finne en bu å overnatte i eller få et skikkelig måltid med mat, selv om jeg sikkert aldri selv har vært så sliten eller sulten som du var på denne turen. Fortsett med den fine bloggen. Dette er helt topp! Hilsen Elin
SvarSlett